Slipp bonden fri!

Publisert 7. mars 2011

29


I gammelkommunistisk ånd forhandler Norsk Bondelag og Småbrukerlaget hvert år med staten om hvor mye du skal betale for korn, melk, egg, svinekjøtt, storfekjøtt og alt hva bøndene får lov til å selge i det ellers så frie dagligvaremarkedet. Prisen på produktene legger rammen for det såkalte jordbruksoppgjøret. Altså hvor mye bønder skal få i subsidier det kommende året.

I følge OECD utgjorde den samlede verdien av norske tollsatser og subsidier i 2009 rundt 26 000 kroner året per dyr. Når vi da vet at den norske bestanden kyr teller ca 307.000 kuer, betyr det at hver norske ku har 71 kroner å leve for – om dagen!

På tross av at norske kuer har mer å rutte med enn over 1,3 milliarder av verdens befolkning  (som bare har 1 dollar eller mindre å leve for om dagen), synker antallet gårdsbruk årlig. Ettersom bøndene fikk drøyt en milliard mer i subsidier fra staten etter fjorårets forhandlinger, er det neppe mer subsidier som skal til for å holde liv i landbruket.

Når bøndene og staten forhandler dras Stalin opp av graven som forhandlingsleder.  Bøndenes mann krangler om prisen på kjøtt skal opp 20 øre eller 50 øre og om eggene skal koste 4,50 eller 7,50, mens staten flikker på formuleringer om regulering av innmarksareal, utmarksareal, fulldyrketareal og hvem vet hva.  Markedet må for guds skyld ikke bestemme og bøndene må selvsagt ikke få bestemme over egen eiendom. For hvis du trodde bønder var vanlige næringsdrivende, tro om igjen.

Skal vi bruke den omfattende reguleringen og subsidieringen av landbruket som målestokk, så er ikke bønder annet enn en gjeng sosialklienter uten verken evne eller mulighet til å leve av eget yrke. Men for ikke å slå alle over en kam, skal jeg nyansere bildet litt: Bondelaget, Småbrukerlaget og de styrende politikerne (les Senterpartiet) har egenhendig skutt seg selv i foten ved å gjøre landbruket så gjennomregulert at bønder flest ikke har noe annet valg enn å trygle om subsidier for å overleve. Regulering og subsidier avler som kjent alltid behov for flere reguleringer og mer subsidier. Det finnes nå til og med ordninger der bønder gis kompensasjon for at man ikke får subsidier fordi man ikke (!) har dyr.

Det er altså ikke subsidier i seg selv som er hovedproblemet. Selv om det rent prinsipielt er forkastelig og usolidarisk. Men det kan dere heller lese om her. Problemet er at næringen er omgjort til en leverandør av Senterpartiet drømmesamfunn om spredt bosetning, grønn enger, levende bygder og rosemalte låver. Det har ført til utvikling av et reguleringsregime med alt fra boplikt og driveplikt til prisregulering av landbrukseiendommer. Du må ikke tro at du får kjøpt en gård hvis staten mener at prisen er for høy. Det er også geografiske begrensninger, produksjonsreguleringer og omfattende kvotesystemer både på kjøtt- melk- og grønnsaksprodukter. Du trodde vel ikke at bønder på Østlandet helt uten videre kan få drive med storfe og sau?

Med verken eiendomsrett eller produksjonsfrihet er det neppe enkelt å være bonde i Norge. Uten disse rettighetene blir ikke bønder behandlet som selvstendige næringsdrivende, men snarere som leilendinger uten mulighet til å forvalte jorden de dyrker.  Da er det kanskje ikke rart bønder flest setter sin lit til at Bondelaget og Småbrukerlaget hvert år klarer å melke noen ekstra millioner i subsidier ut av felleskassen.

Bøndene må gis frihet til å produsere hva de vil og hvor mye de vil. Den private eiendomsretten må gjenreises og de politiske reguleringene som ødelegger for norske bønder må fjernes. Et livskraftig landbruk uten subsidier og uten regulering er mulig. I New Zealand fjernet man alle subsidiene over tre år fra 1984-1987. Bøndene gikk fra kommandoøkonomi til markedsøkonomi. Omstillingen var ikke smertefri, men etter fem år gikk landbruket fra en årlig produktivitetsvekst på en prosent til en vekst på nærmere fire prosent i året, og med inntekter i næringen som før. Helt uten subsidier.

Fra næringslivet ellers vet vi at utvikling skjer nettopp ved omstilling, omstrukturering, nedleggelser og nyetablering. Det er noe man aldri har forsøkt i det norske landbruket, men det var det som skjedde i New Zealand. Dagens medisin for å bevare landbruket er byråkratisk, tungvint og dårlig. Store subsidier og reguleringer er like dårlig for bøndene som for skattebetalerne. Det er kommunisme i praksis. Den rette medisinen er liberalisering. Slipp bonden fri!

Publisert i:Landbruk, Politikk